Originalitetsprinsippet

Psykoanalysen kan gi ungdommer det nødvendige rommet til å utforske egne genuine livshistorier. Terapiformen blir da et korrektiv til samtidens sykdomsspråk.

Av Per Are Løkke, spesialist i barn- og ungdomspsykologi, Varden Spesialistsenter, Nesodden.

I ungdomstiden dukker det eksistensielle spørsmålet «hvem er jeg?» opp. Spørsmålets åpenhet påkaller et mentalt rom der den enkelte ungdom inviteres til å lete etter seg selv. Kanskje slik forfatteren Kirsten Thorup i romanen Erindring om kærligheden (2016) beskriver en ung jentes urovekkende møte med noe ukjent i seg selv: «Jeg fikk en svimlende fornemmelse af, at jeg ikke var den jeg troede jeg var» (s. 29).

Individualitet er det moderne menneskets totemmerke. Idealet om å finne seg selv springer ut fra romantikkens idé om jegets motsetningsfylte vesen, og det den engelske filosofen Charles Taylor kaller «The Age of Authenticity» (Hagerup, 2015; Taylor, 1989). Psykoanalytikeren Wilfred Bion påpekte at romantikkens kunstnere var de første psykoanalytikere (Williams, 2018). Den psykoanalytiske behandlingsmetoden tar utgangspunkt i dette idealet nettopp ved å vise «at å få det bedre» handler om å bli bedre kjent med seg selv. Det er viktigere å hjelpe ungdommen til å finne seg selv enn å administrere effektiv symptombehandling. Å finne seg selv betyr her å stå opp for et originalitetsprinsipp: Hver og en av oss har en særegen personlighet og erfaringsverden. Forutsetningen for å forstå og hjelpe andre må ta sitt utgangspunkt i dette prinsippet.

Fra individ til homo oeconomicus

Frem til DSM-3-revolusjonen i 1980 samsvarte det kulturelle idealet om å finne seg selv med det psykoanalytisk terapeutiske idealet. Etter 1980 begynte en ny terapeutisk visjon å utvikle seg, med manualer, medisinering og pedagogikk som sentrale ingredienser. Slik skulle symptomene reduseres uten å gå veien om personen. Utviklingen har fortsatt, og i dag hjelper ikke terapeuten lenger pasienten til å oppdage sitt indre terreng. Terapeuten har kartet på forhånd. Dette betyr at mye av dagens psykisk helsevesen ikke lenger gir svar til det moderne individets kompleksitet og utfordringer.

De biomedisinske og symptomfokuserte perspektivene bruker prototyper for å forstå menneskelig adferd. Prototypene ligner økonomiens ideelle individ – «homo oeconomicus» – et fiktivt individ med en perfekt rasjonalitet, selvkontroll og mål om å oppnå optimal lykke (Nyborg, 2009). Naturvitenskapen og økonomien nærmer seg verdens objekter på samme måte, ved å stykke dem opp i adskilte deler som kan kontrolleres, studeres og styres, eller kjøpes og selges. I disse modellene blir psykiske symptomer fortolket som avvik fra et abstrakt ideal om normalitet. Vi får regnestykker som viser hvilke metoder som reparerer avvik raskest og billigst, og en stadig mer intens konkurranse på symptommarkedet. Ungdommens avvik, eller symptomer, blir på denne måten et stort og voksende marked for økonomiske, vitenskapelige og politiske interesser.

Psykoanalysens kunnskapstradisjon gir motstand til forestillingene om «homo oeconomicus» og den vitenskapelige instrumentalitet. Motstanden skjer gjennom å hevde at mennesket er like mye styrt av kroppslige og ubevisste prosesser som av logisk fornuft. En psykoanalytisk metode tilbyr ungdommen en begynnende oppdagelse av sitt eget følelsesliv og motsetningsfylte jeg, som en motsetning til dagens standardiserte pakkeløsninger der svarene er gitt på forhånd. Symptomet blir i de psykoanalytiske modellene ikke forstått som et avvik fra en «perfekt modell», men som en anonymisert byrde som kan være inngangen til personenes smertefylte livserfaringer, uoppdagede sider og kreative potensialer. Ikke minst er det viktig å signalisere dette budskapet til ungdommen, som ofte lider fordi de nettopp føler seg som en feil i forhold til et ideal. Det er viktig å vise at symptomene kan være personlighetens «fødselsveer» fremfor noe som skal «opereres» bort.

Et nytt språk

Charles Taylor beskriver i sitt monumentale verk A Secular Age (2007) at det nøytrale rommet som gjorde det mulig å vandre rundt for å finne seg selv, historisk først ble mulig etter at Europas befolkning begynte å gi slipp på sine religiøse forestillinger. Det «ingenmannsland» som da sto tilbake, ble blant annet befolket av den romantiske epokens kunstnere på jakt etter et subjektivt språk. Vår kulturs allestedsnærværende ideal om å finne, bli eller være seg selv har røtter i denne historiske epoken. Når dagens ungdom begir seg ut på vandring, kan vi si at de fremdeles er preget av romantikkens ånd. Og at den oppdagelsesferden de begir seg ut på, er en av deres viktigste og vanskeligste utfordringer. De må slippe hånda til mor og far og finne andre holdepunkter i samfunnet. De må sette sin egen stemme på prøve blant jevngamle og i møtet med samfunnets krav og forventninger. Men å finne sin egen stemme eller egne holdepunkter er ikke gitt. Dette må letes frem og oppdages i møtet nye erfaringer, igjen og igjen.

Å finne seg selv betyr dermed å begi seg ut på en ferd i det ukjente som kan ligne kunstnerens vei. Å eksperimentere med form og innhold, og finne stadig nye måter å uttrykke seg på.

Den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera (2007) sier det slik: «Å leve er en vedvarende kraftanstrengelse for å ikke miste seg selv av syne.» Symboliserings- og uttrykksevnen er derfor en av de viktigste egenskapene i vår kultur: Å øve opp evnen til kontinuerlig å uttrykke erfaringer i et flytende og omskiftelig ytre og indre landskap. Terapeutens tålmodighet til å vente på at ungdommen finner språk som kan romme deres kroppslige og emosjonelle erfaringer, er derfor et sentralt element i terapien. For Kajsa1 handlet den psykoterapeutiske behandlingen om å oppdage et nytt språk i seg selv.

Kajsa gikk første året på en videregående skole med høy prestisje. Hun oppfattet seg selv som selvstendig, sterk og konkurranseorientert. For første gang i sitt liv opplevde hun at skolefag var vanskelig. Det kostet mer tid og innsats å få gode karakter. Hun var ikke lenger best. Livet var omgjort til en endeløs serie av fremleggelser, prøver, gruppearbeid og lekser. Hun var begynt å tvile på seg selv, følte seg dum og opplevde at hun holdt på å miste kontrollen over livet sitt. Hjemme fikk hun voldsomme raserianfall, hun var fylt av selvanklager, kronisk sliten, søvnløs, deprimert og redd på grensen til panisk. Hun følte seg stadig mer isolert. I denne tilstanden kom hun svært skeptisk, og sendt av sin mor, til psykolog. Å søke hjelp betydde å være svak og verdiløs. Jeg fortalte henne at jeg ikke ga råd slik stressmestringspsykologene ga henne på skolen, men at min måte å arbeide på var at vi brukte tid på å bli kjent og snakket om det som skjedde underveis. Hun ga det en sjanse.

Kajsa gikk litt etter litt i gang med å fortelle om sitt liv. Da hun var ti år gammel, begynte faren å utvikle en kronisk psykisk sykdom, med mange dramatiske episoder. Hun fortalte om dette som om det var tørre fakta hun var uberørt av. Farens psykose hadde også skjedd samtidig som h