Line Joranger forsvarer den mangetydige subjektiviteten i sin siste bok, og viser hvordan psykologien kan kjempe mot reduksjonismen i faget

 

Tekst: Psykologspesialist Per Are Løkke, Varden Spesialistsenter, Nesodden.

 

Professor i sosial-, kultur- og samfunnspsykologi, Line Joranger, ga i 2018 ut en usedvanlig og viktig bok: An Interdisciplinary Approach to the Human Mind: Subjectivity, Science and experiences in Change. Her kommer hun med en advarsel til det psykologiske fagfeltet, som er verdt å lytte til. Hun skriver at helsearbeiderne ikke lenger får muligheten til å bruke de beste sidene av seg selv; nemlig de kreative, åpne, omsorgsfulle og undrende sidene. Dagens generaliserte, standardiserte, normaliserte og byråkratiserte psykologi presser helsearbeiderne inn i trange og rigide former, der tiden forbrukes på meningsløst papirarbeid, gjerrige tidsrammer og retningslinjer som krever at de arbeider etter altfor enkle og generelle metoder.

Nå er ikke Joranger den eneste til å påpeke dette. Psykologspesialist Akiah Ottesen beskriver for eksempel i sin kronikk «En sakte invasjon» i februarnummeret av Psykologtidsskriftet på glimrende vis hvordan systemets standardiseringer gjør at hun mister seg selv som fagperson. Line Joranger går enda grundigere til verks og viser at helsearbeiderne ikke bare er i ferd med å miste sin autonomi, men også kontakten med og refleksjonen over mange av de grunnleggende og spennende spørsmålene vårt fagfelt utløser. La meg gå en liten omvei før jeg kommer tilbake til Joranger.

Biomedisinsk

Med jevne mellomrom erklæres det med stor entusiasme at vi står overfor et terapeutisk gjennombrudd i behandlingen av spesifikke psykiske lidelser. Det oppstår da et fenomen som vi med et uttrykk hentet fra børsens virkelighet kan kalle aksjerally: En rekke selvforsterkende faktorer bidrar til at aksjen stiger til himmelske proporsjoner, før den etter relativt kort tid faller ned igjen. Vi kan iaktta et lignende fenomen innenfor området for psykiske lidelser. En dag står et forskerteam frem og erklærer at endelig har vi funnet den psykologiske eller medisinske løsningen på depresjonens, schizofreniens eller tvangslidelsens gåte. Dette får straks stor publisitet i medier og tidsskrifter, der mange tror at gjennombruddet virkelig er i ferd med å skje. Aksjen hypes og kjøpes med en forventning om fremtidig inntjening uten at det ennå er skjedd. Dette skjer også innenfor vårt fagfelt. Forskerne lover resultater før de er tilstrekkelig dokumentert.

Et eksempel: Den kjente 7-årige ADHD-MTA-studien presenterte med brask og bram etter bare ett år med forskning at medisinering var overlegen all annen behandling. Denne nyheten gikk verden rundt. Åtte år senere var konklusjonen at psykososiale tiltak hadde best effekt. Men det fikk nesten ingen publisitet i mediene. I boka Our psychiatric future spør sosiologen Nikolas Rose om den biomedisinske kunnskapens status i dag. Som så mange andre viser han at DSM-III-revolusjonen kanskje har skapt flere problemer enn den løste. DSM-III var et forsøk på å rense psykiatrien for uklarheter, og innlemme den som en gren av den vitenskapelige medisinen med forankring primært i en biokjemisk forståelse. Rose konkluderer med at det fremdeles ikke er funnet en eneste biomarkør knyttet til psykiske sykdommer, hverken i kjemi, hjerne eller gener.

Tellingen og behandlingen av symptomer har blitt viktigere enn å forstå individets sosiokulturelle og subjektive fortellinger

Tilnærmingsmåtene som dominerer innenfor området for psykisk helse, følger ofte en tydelig oppskrift. For det første har den sin grunn i den nevnte DSM III-revolusjonen, der symptomene ikke lenger ble forstått i lys av historiske, sosiale, familiære eller personlige kontekster. Tellingen og behandlingen av symptomer har blitt viktigere enn å forstå individets sosiokulturelle og subjektive fortellinger. Symptomfokuset og tellelogikken har også åpnet opp for en ny forskeræra i det psykologiske fagfeltet. Tidligere var det klinikeren med sine detaljerte studier av enkeltindivider som var den viktigste kunnskapsprodusenten. Nå har forskerens tall, statistikker og generaliseringer blitt viktigere enn forståelsen av enkeltindividet. «Vi lever i en tidsånd der alt som teller og gir mening, er tallbelagt eller konstruert som standardiserte evidensbaserte modeller og metoder», skriver Line Joranger.

Joranger hevder at dagens psykologi har havnet i en blindgate. Hennes utgangspunkt er at forståelsen av subjektivitetens mangedimensjonale kompleksitet holder på å forsvinne fra dagens psykologi, enten det er i begreper om hjernen, evidensideologi eller i generelle metoder og betraktninger. I boka viser hun til en litterær, filosofisk og eksistensialpsykologisk tradisjon som på mange forskjellige måter arbeider mot å plassere mennesket i reduktive kategorier og enkle årsak–virkning-skjema. Denne tradisjonen kalles gjerne kontinentalfilosofien. Hun fremhever blant andre forfatteren Goethe, filosofer som Henri Bergson, Edmund Husserl, Hannah Arendt, Niccollo Machiavelli, Maurice Merleau-Ponty, Friedrich Nietzsche, Michel Foucault, Martin Heidegger, og psykiaterne og eksistensialistene Ludwig Binswanger og Karl Jaspers. Ved hjelp fra dette celebre galleri av tenkere viser Joranger hvordan subjektet alltid er innvevd i komplekse mønstre der tanker, kropp, makt, begjær, språk og sosiale forestillinger er i spill. Mennesket er et psykososialt og mangedimensjonalt vesen. Derfor har vi i dag også akutt behov for en tverrfaglig tilnærming for å gi motstand til de altfor enkle metodene som dominerer det psykologiske fagfeltet.

Teatret som metafor

Jeg tolker det slik at Joranger med boka vil gi mennesket og den terapeutiske relasjonen tilbake sin komplekse, mangedimensjonale og gåtefulle eksistens. Mennesket er et historisk, biologisk, sosialt, psykologisk, eksistensielt, emosjonelt og selvreflekterende vesen med mange psykiske registre til å motta og kommunisere i verden med. Mennesket er slik spunnet inn i en vev av gåtefulle forbindelser. Bokas forskjellige kapitler er viet til å drøfte noen av gåtene, paradoksene og konfliktene menneskene er spunnet inn i. Den kanadiske filosofen Charles Taylor hevder at modernitetens idéhistorie har vært preget av en kamp mellom å forstå mennesket som et objekt eller som et subjekt. Joranger tar i boka subjektets parti. Men det er ikke et enkelt subjekt hun fremlegger. Subjektet er vevd inn i kompliserte systemer som biologi, kropp, sinn, sjel og hjerne og står alltid i dialog med historien, samfunnets institusjoner, familien, sosiale forestillinger og ideer. Det kompliserte forholdet mellom språket og virkeligheten, fortolkningene og sannheten drøftes også av Joranger i egne kapitler.

Mennesket er slik spunnet inn i en vev av gåtefulle forbindelser

Jorangers egen metafor på menneskelivets kompleksitet er teateret, ikke bare teaterscenen, men også forhenget, garderoben, alle rommene bak og garderobene med alle kostymene. Teateret har også loft fylt av gamle kulisser og kostymer og kasser fylte med gamle manus som kan hentes frem og spilles igjen. Her blir fortiden, nåtiden og fremtiden forbundet med hverandre på drømmeaktige måter. Mennesket har mange ansikter og stemmer. Derfor trenger vi historie, filosofi, sosiologi, litteratur og poesi for å forstå mennesket. Joranger fremhever at poesien og litteraturen er overlegen i å trenge inn i subjektets dybder og sette ord på komplekse erfaringer. I motsetning til den biomedisinske grammatikken, som virker reduserende og lukkende på menneskets psyke, virker det poetiske språket åpnende. Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal la poesi erstatte fag og